Hvordan gruse i merkeutvidelse? Start med å stille deg ett spørsmål

Da du tenkte at du hadde brukt opp ditt livsbudsjett øremerket høretelefoner så dukker det opp en merkeutvidelse man strengt tatt må få kalle génial (leses med fransk uttalelse for ekstra effekt!) og du vurderer atter ett par. La oss snakke om denne brilliante øvelsen der Marshall tar egen merkevare ut fra stadionkonserter og hjem til nattbordet ditt.

For når Marshall spør seg det viktige kontrollspørsmålet alle som jobber med branding må stille seg: what business are we really in? Så skjønner de at, "no, we are not in the business of guitar amplifiers, we are in the business of good sound." Timingen er brilliant! Du har jo ikke lenger stereoanlegg hjemme, eller? Her er et tomrom å fylle. Jeg tror forøvrig Marshall is in the business of attitude men det får vi ta en annen dag. 

For de som har vært på minst én konsert i livet, så kjenner man til den store veggen av forsterkere - the Marshall stack - nærmest et ikonisk sceneteppe. Bakteppet for dette enerådende merket i konsertsammenheng oppstod da Pete Townshend (gitarist i The Who) på 60-tallet gikk inn i trommebutikken til Jim Marshall i London og klaget på at forsterkerne på markedet ikke hadde riktig lyd eller nok volum. På den tiden var det nemlig sjelden en høyttaler tålte mer enn 15 watts. Det blir ikke mye rock og bråk av 15 watts. Er ikke det tilsvarende en lyspære i kjøleskapet? 

Det tok av for Jim Marshalls O-fagsprosjekt i hageskuret da han med kompanjonger fant løsningen for forsterkere med kraft til overkommelig pris. Og Woodstock festivalen i 1969 markerte startskuddet på det som siden fullstending har dominert lydbildet for musikere og konsertpublikum. Og hva er mer genialt enn å gjøre denne kjærligheten for mye lyd, bra lyd og attitude tilgjengelig i en tid der vi bærer musikken usynlig i lommen?

Jimi Hendrix på Woodstock med Marshall stacks

Jimi Hendrix på Woodstock med Marshall stacks

Vis meg dine øretelefoner og jeg skal si deg hvilken holdning du har til musikk

For hva sier man om seg selv når man kommer med sine Marshall-høretelefoner, fremfor Bose, AKG eller B&O? Jo, at man elsker musikk! Ikke at man bare elsker lyd, eller teknikk, eller pen design, eller å stenge bråkete naboer på flyet ute. Nei, man sier at man elsker musikk - at man går på konsert, hører på plater, elsker bra lyd, vet hvem Pete Townshend er. Selvbilde-speilingen er perfekt!

Marshalls Brand narrative er like musikalsk gjennomført - for hvilke attributter bygger merket dette universet på for å få blodet i en liten skap-rocker til å boble?  

Jo, høyttalerne har produktnavn som Loud, Louder og Loudest. De ser ut som miniatyrer av stadionhøyttalere, og har solide analoge gullfargede vintage-knotter å skru på. Ikke noe touch-screen her takk! De er dekket i skinn. Det er taktilt til tusen! Det gir litt av samme følelsen som å slenge på seg en skinnjakke. Så forbasket deilig i en tid der man for lengst har strippet stuen for LP-er og CD-er,  musikken er blitt digital, usynlig, uten innpakning, så minimalistisk at merkevarene som skal formidle verdens vakreste språk nærmest er tomme for personlighet og Spotify skal bære din musikalske identitet.

Spotify-Jonathan har ikke noe attitude, men tar nesten smaken ut av munnen når musikk kun er koblet til prestasjon: spilleliste for løping, for konsentrasjon, for fest, for peiskos, og laget av noen andre enn deg selv. Fy flate så usexy.
Marshall Louder 

Marshall Louder 

Marshall tapper inn i dette tomrommet med no fuss. Det er av-og på-knapp, treble, bass og volum. Det er attitude, det engasjere, det ber om at du tukler med knappene, rister håret løst (hvis du har noe), og hører etter, for så mye bass i så liten boks har du aldri kjent på før.

Omtrent som alle modellene i annonsene med solide tatoveringer lover Marshall deg attitude! Er du med? Nice job, Marshall! Ja, og bare for å ha det sagt, jeg ønsker meg en sånn liten forsterker til jul, det holder med Loud. Jeg er jo ingen rocker.