Jeg vil ha et cellekontor. Til Claude

Som student i Paris måtte jeg lese klassikerne, og Virginia Woolfs «A Room of One's Own» var en av dem. Et lite essay fra 1929 med et knallhardt budskap: Skal en kvinne skrive, trenger hun 500 pund i året og et rom med lås på døra. Dronning Sonja måtte vente 22 år på eget kontor på Slottet, jeg bare minner om det.

Jeg har tenkt på den boken hver gang jeg har ønsket meg et cellekontor. Jeg har aldri hatt et. Nå er de nesten utryddet, og det har blitt likestilt på sitt vis: ingen får sitt eget rom, verken menn eller kvinner.

Kontorlandskap ble solgt inn som bra for samarbeid, men endte som et musestille bibliotek. Det er greit nok når du skal konsentrere deg om ditt daglige skaperverk.

Men nå har Woolfs argument fått en ny betydning. Jeg vil ha et eget rom for å snakke med Claude. Jeg sitter og taster som en hakkespett for å gi instrukser, når jeg kunne sagt det mye raskere og med langt flere detaljer. Jo mer som går inn, jo bedre blir det som kommer ut. Og senebetennelsen hadde fått seg en pause.

Men tjue stykker i et åpent landskap kan ikke sitte og jatte med chatten. Da videomøtene kom, fikk vi telefonkiosker i landskapet. Teknologien endrer seg fra måned til måned. Kontoret endrer seg når leieavtalen går ut - i beste fall.

Svaret har selvsagt allerede kommet. Et japansk selskap, Verne, har laget en maske som demper stemmen med opptil 20 desibel, så du kan snakke med KI uten at sidemannen hører et ord. Telefonkiosken er blitt bærbar, men du må ha den på deg. Den markedsføres med «Freedom of speech» og skal koste 500 dollar.

Foto: Verne Technology​

Woolf ba om 500 i året og en dør med lås. Vi får i stedet en taushetsmaske foran munnen. Herregud så dustete det ser ut. Er det virkelig her vi skal ende? (Har jo likevel litt lyst på en.)

Ina

PS: Jeg bruker Wispr Flow til diktering. Du setter markøren der du vil ha teksten og snakker, enten det er i Claude, i e-post eller i Word. Har du en bedre app? Tips mottas gjerne!​