Hva skal til for å bo der ingen andre vil bo?

Det sitter en eldre dame og tigger utenfor Rema 1000. Hun er der hele tiden, i Egon-regnponcho og ulltepper, noen ganger med plastposer på føttene. Det regner nesten hver dag i Bergen.

Lørdag morgen står det en sykepleier og snakker med henne. En hjemmesykepleier som bare var innom Rema, i kommunens bil og uniform. Kjøpte seg lunsj. Dette var ikke et stopp på ruten hennes – damen er trolig hjemløs, uten oppholdstillatelse, og jeg tviler på at hun inngår i noens oppgaver. De fleste går bare forbi. Barn stirrer, eller sier at «vi må gi noe», men ellers sitter hun der med et håp som sikkert er slukket for lengst.

Så er det disse sykepleierne. Jeg mener det helt spesifikt: de er en egen type. I ​Brandity​ har vi intervjuet mange unge som har ​startet bachelor i sykepleie​, og jeg opplever helt konkret at de har nærmest et kall – en drive for å steppe opp når ingen andre gjør det. De gjør triage på folk, som de selv kaller det: sorterer instinktivt hvem som har det verst og bør få hjelp først. Og de er siste person som går fra en pasient.

Kvinnen i plast-poncho ved Rema 1000 så ut som hun hadde øyebetennelse, eller noe verre. Ansiktet var blått og pløsete. Sykepleieren så det på lang avstand. Kom med engangshansker og saltvannsløsning – tror jeg. Hun smilte. Snakket. Tok på henne. Et uvanlig syn. Folk begynte å glo, skammen steg. Jeg har aldri snakket med henne. Aldri lurt på om hun trenger medisinsk tilsyn.

Jeg var fristet til å ta bilde av kvinnene, men det ble for tarvelig. Du får nøye deg meg meg som skriver blogg. Du kan se dem for deg uansett.

Der ingen andre vil bo

Utover høsten skal jeg og Andy Scisco, fasilitator i Brandity, forske mer på sykepleiere, på oppdrag fra Helgelandsykepleierne – et samarbeid mellom kommuner, utdanningsinstitusjoner og sykehuset på Helgeland. Sammen skal vi hjelpe dem å nå målet om å tiltrekke og beholde flere sykepleiere i regionen. De ​gjør allerede mye​ fra før, så her skal vi up’e gamet. Det gjør vi i to trinn: Først skal vi snakke med sykepleiere og sykepleierstudenter på Helgeland, om lag 60 personer.

Deretter skal vi utvikle kommunikasjonskonsept og budskap som skal brukes i rekrutterings- og bemanningsarbeidet. Her har vi med oss våre gode naboer ​Mannheimer​, og Lene Bergmann på laget. Det er en glede å bygge et team av spisskompetanse i hvert ledd av oppgaven: meg på innsikt, Andy på fasilitering av strategi, og Lene på kommunikasjonskonsept. Det er også grunnen til at vi ble valgt leverandør: dette har vi gjort før med gode resultater.

Likevel, selv om vi har gjort lignende før og jeg kan si mye om hvorfor noen vil bli sykepleier, vet jeg fortsatt ingenting om hva som skal til for å være sykepleier OG bo på Helgeland. Jeg blir alltid litt rak i ryggen av å få det ansvaret. Men det skal vi finne ut av.

Etter synet ved Rema 1000 går jeg enda mer ærbødig til oppgaven. Hvem vil ikke ha tak i disse fantastiske menneskene, og ansette dem ved sine sykehus og i sine kommuner? Jeg skjønner godt at kampen er hard, og enda hardere for distriktskommuner enn for storbyer.